Å komme til kort

11. mars 2010 i Inspirasjon, Personlig av Eivind Ellingsrud

De siste par dagene har jeg hatt en sterk opplevelse av å komme til kort. Utgangspunktet var en undervisningsvideo fra Mike Bickle rundt løftene i Salme 23. Hva gjør vi i det øyeblikket veien fra Fars løfter til vår hverdagsrealitet virker uendelig lang? Hvor går vi med savnet, lengselen og nederlagene?

Da jeg ble kalt til å bygge Fars Hus for fjorten måneder siden ba jeg Gud gjøre som med Salomo: Skaffe til veie tegningene, menneskene og ressursene. Kallet virket uendelig stort, og jeg kjente meg uendelig liten. Jeg opplevde at Gud lovte å gi meg disse tingene, mot at jeg brukte tiden min på å bli bedre kjent med Ham.

Det siste året har jeg stort sett vært i undervisning, lovsang og bønn. Fra å stå i realiseringen av ulike prosjekter – i stor grad i egen kraft – til å skulle gjøre meg helt og holdent avhengig av en Gud jeg ikke ser, var et stort skritt. Hadde det ikke vært for opplevelsen av realiteten i skriftstedet under ville det aldri gått:

Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.
Fil. 4:7

Gud salvet meg med en enorm fred, totalt ulik enhver tidligere opplevelse av fred. For en gründer som meg var det nærmest utenkelig å skulle overlate kontrollen til noen andre. Men Far hadde tydeligvis en annen plan.

I dag ser vi gjennom Fars Hus den spede begynnelsen på realiseringen av det kallet Gud gav. Han har gitt meg menneskene og tegningene som Han lovet. Han har forsørget familien min når økonomien har gått på tryne. Han har brakt nære relasjoner sammen i enhet på tross av uenighet. Og Han har pusset på vitnesbyrdet vårt i møte med mennesker som trenger en oppmuntring. Alt til Hans ære.

Opplevelsen av å komme til kort var i møte med et løfte i Salmene:

Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.
Salme 23:1

Dette er fremdeles langt fra en realitet i mitt liv. Gud har lovet, og løftet står fast. Men min opplevelse av hverdagen er fjern fra Guds løfte. Og i all min lengsel etter å se fullbyrdelsen av Fars suverene plan – og i all min selvmedlidenhet over mitt eget “offer” for Ham – svarte Han med å lede meg til videoen under. I all min tilkortkommenhet har han ofret alt for at jeg skulle få komme frem for Ham. Det handler ikke om hvem jeg er i meg selv, men om hvem jeg får lov til å være i Ham. Og i Ham har jeg alt, uansett om jeg i en stakket stund klarer å se det eller ikke. Mitt “offer” for ham virket pluteslig uendelig lite i møte med hva Han har ofret for meg.

Vil legge inn en liten advarsel om potensielt sterk følelsesmessig reaksjon – hvis du er som meg :)

Vær velsignet og elsket, kjære venn!