Fra det ene minuttet til det andre velger vi hvilke kilder vi vil øse ut av. Våre handlinger og tanker er som øsekar, som henter opp fra den ene eller den andre kilden.

Dette har ikke noe å gjøre med frelse, utvelgelse til tjeneste eller salvelse å gjøre. Alle kristne har begge disse kildene tilgjengelige. Alle kristne drikker i løpet av dagen fra både den ene og den andre kilden. Og de kildene vi drikker av, styrer våre handlinger.

Så spørsmålet er ikke om vi drikker fra det ene eller det andre, men hvor mye vi drikker. For når vi drikker mye av en kilde, og mindre av den andre, vil vi få klare frukter av den kilden.

Når vi, som kristne, drikker mye av vår naturs kilde, får vi frukter som ikke er i samsvar med vår Fars ønske for våre liv:

Derimot når våre handlinger og tanker er etter Guds vilje, øser vi av Åndens kilde. Paulus utfordrer oss til å drikke dypt av Ånden.

Gjør vi det, så har vi løfter om god frukt i våre liv.

Hvorfor skal vi være så “åndelige”? Det ene er selvsagt for vår egen skyld. Å drikke for mye av kjødets kilde er ødeleggene og farlig for en kristen. Men en annen viktig grunn er det oppdrag vi er satt til her på jorden:

Det er ikke bare for vår egen skyld vi trenger å drikke av Åndens kilde. Det er også for vår familie, venner, naboer og arbeidskollegaers skyld. Mennesker rundt oss trenger at vi har noe å gi. Gud ønsker vi skal være lys for dem. Og det kan vi bare være, dersom vi stadig drikker av den gode kilden.