Les resten av denne oppføringen →

Les resten av denne oppføringen →

Les resten av denne oppføringen →

Jesus sier at ekte kjærlighet alltid vil ha sitt utrykk i handling. Med andre ord så er det bare å si at bryr seg om noen, uten å følge det opp i handling, ikke fullt uttrykt kjærlighet. Derfor er det så herlig å også se når vi som er søsken i Kristus, gjør praktiske ting for hverandre, og er med og bærer hverandres byrder.

Jeg lever for tiden helt praktisk på følgende Bibelvers:

I mitt liv har jeg både opplevd å være rik og fattig. Og dette verset fungerer faktisk. Jeg har flere ganger sett at det har fungert, helt konkret i eget liv. Dette er kanskje en av de mest konkrete måtene man kan “prøve” Guds løfter på, hvis man klarer å leve i tro for det. Det er klart at det er ikke noen morsom måte å leve på i lengden, men det fungerer i perioder.

Uheldig i Ukraina

Jeg var litt uheldig da jeg var i Ukraina rundt nyttår. Jeg hadde glemte å slå av dataroaming på mobilen. Resultatet var en alt for stor regning. Jeg følte ikke at jeg kunne prioritere denne regningen, over andre, viktigere, behov. Så jeg bad en enkel bønn: “Far, du forsørger meg alltid. Denne regningen er for stor til at jeg kan betale den nå. Hva vil du jeg skal gjøre med den?”

Litt senere nevnte jeg i en e-post til noen brødre at mobilen min var stengt, og det derfor var vanskelig for meg å ringe opp. Den ene broderen bad meg da sende meg fakturaen, så skulle han betale den. Dette er en broder jeg bare har møtt fysisk en gang og kjent litt over et halvt år.

Det kaller jeg overgivelse, både til Jesus og til brorskapet:

Å få betalt regningen er bra, men det viktige i saken er å både se at Fars løfter holder, igjen og igjen, levende brorskap i praksis og ikke minst overgivelsen til denne broderen. Jeg vil fremheve det ordet jeg fikk fra Herren, generelt til kristne i Norge, i mai 2009:

Opprinnelig publisert her: La det være ingen grenser

Jeg har sett etter utveier siden oktober 2007. Det er nå over to år siden. Min ørkenvandring startet for 3 1/2 år siden. Min vandring i visjonen min for 9 1/2 år siden.

Falske lys

Alle utveier har på merkelig vis vært stengte. Noen utveier har til og med hatt direkte tegn, som tydet på at dette var Guds vei. Noen har inneholdt kopier av elementer som minner om visjonen min.

Men med unntak av en, har alle muligheter på ulike måter endt opp i en blindvei. I en tale i menigheten kom en mulig forklaring: Djevelen setter opp falske lys, som ser ut som det man ser etter, men som da selvsagt ikke er av Gud.

Gud holder oss oppe

For ett år siden ble min medvandrer kastet ut i det samme som jeg. Han fant meg noen måneder senere. Og siden da har vårt brorskap og medvandrerskap blitt bekreftet på mange ulike måter.

Siden har vi stått sammen og vært en ubeskrivelig støtte for hverandre. I tider hvor man selv nesten må spørre om en selv er på riktig planet, så er bare det å vite at det er en annen der ute, som står i nøyaktig det samme, en ufattelig støtte.

Og det er ikke en tilfeldighet. Gud gir nok styrke for hver en dag. Og det siste 1 1/2 året har jeg hele tiden hatt støtte.

Dobbeltspillet

Det vanskelige med det hele har hele tiden vært familien. For en ting er å leve for Gud, men en annen ting er når det ufrivillig involverer andre. Og det har skapt et dobbeltspill, hvor man på den ene siden opptrer “fornuftig”, men på den andre siden prøver så godt man kan å stole på Gud.

Men mer og mer må jeg ha måtte innse at dobbeltspillet mitt er unødig. Mer og mer har jeg måtte ta innover meg at Gud ikke bare holder meg oppe, men alle som er berørt.

Mer og mer har min identitet blitt endret. Og jeg har fått forstå at i Himmelen handler det ikke om halve identiteter og drive risikokontroll, “i tilfelle Gud ikke holder sine løfter”. Etter at mitt siste eget forsøk på å lage en utvei feilet bare for få uker siden, er min tid med dobbeltspill definitivt over:

Jeg er Guds barn. Min identitet er i Himmelen. Gud er forsørger og Han svikter meg aldri. Jeg vandrer på de veier som Han velsigner.

Den ro som gir fred i mitt indre. Roen som gjør at stormens truende kast, ikke forplanter seg inn i sjelen og skaper bølger. Det er en fred som setter fri fra fryktens åk.

Den setter fri fra syndens brodd. Ondskapen kan ikke lenger ta tak og trykke ned.

Framfor frykt, fylles mitt indre av visshet i håpet og barmhjertighet. Framfor redsel, treder kjærligheten fram. Steg for steg.

For jeg er satt fri fra mørket. Fri fra åket. Fri til å elske og å leve.

Takk, min Far.

De siste månedene har utvilsomt vært en tid i prøvelse. De som har fulgt bloggen vet at de siste 3 1/2 årene har vært en ørkenvandring for meg. Og på det tidspunktet hvor vandringen skulle være over, ble utfrielse fra “ørkenen” erstattet med ny prøvelse.

En stund før prøvelsen kom Gud med følgende løfte: “Når Jeg er med deg, finnes ikke det mørket du ikke kan gå igjennom”. At han mente det så bokstavelig, skjønte jeg ikke da.

Ingen utfrielse

Så når utfrielsen skulle komme, sa Gud til meg: “Er Jeg alene nok for deg?” Og utfrielsen uteble.

Sagt på en annen måte: Ville jeg elske Gud selvom jeg ikke hadde noe annet?

Ingen tjeneste, inget hjem, ingen karriere, ingen eiendeler… Ingenting som kan fore mitt ego med verdi.

Hjertet hang ikke helt med

Naturlig nok har jeg slitt endel med dette spørsmålet siden. Jeg tok den umiddelbare konsekvensen og la ned all tjeneste (inkludert denne bloggen), rev i stykker en gammel plakat med min visjon og svarte: “Ja, Far, du alene er nok”.

Men det tungen sa skulle det ta tid før hjertet kunne etterleve. Mange spørsmål meldte seg: “Er Gud virkelig?”, “Hvordan kan Han bryte løftene slik?”, “Var løftene virkelige?” osv.

Sant og si så var det perioder hvor jeg ropte ut i smerte til Gud. Jeg følte at jeg ble tatt til grensen for hva min tro kunne bære.

Men så ting begynte å snu. Jeg opplevde å bli satt tilbake i bloggetjeneste. Og en vanskelig periode ble helt uventet forkortet. Velsignelse begynte å komme.

Dypere klang i troen

Jeg opplevde at prøvelsene hadde skapt en dypere “klang” i troen. Og min identitet som Guds barn ble forsterket. Framfor å hente egenverdi utfra rene jordiske parametre, så jeg mer min verdi fra himmelsk perspektiv.

Jeg opplever nok enda å være litt “skadeskutt”, men er godt på vei til å komme utav prøvelsen.

Det er flott å se at folk fremdeles gjør den typen ting. At noe av det uselviske hederligheten fremdeles har en plass i samfunnet. Men samtidig blir jeg selv ganske svar skyldig. For jeg kan forsåvidt ikke huske sist gang jeg sendte noen foran meg i en kø.

Den eldre damen som slapp meg forbi, var nok barn av sin tid, og jeg av min. Bibelen snakker om at kjærligheten skal bli kald hos de fleste i endetiden. Hvis man tar et steg ut og makter å se samfunnet vårt fra utsiden, tror jeg så gjerne vi er godt på vei inn i den hjertekalde tidsalder.

Dette blir en ekstra utfordring for oss kristne. For vi er jo også barn av vår tid. Men samtidig er vi kalt til å være barn av noe helt annet: Vår Far i himmelen.

Miljøet rundt oss er svært viktig

Verden rundt oss har en enorm påvirkningskraft på oss. Mens jeg studerte fikk jeg under en forlesning se en video av mennesker inne i en heis. Det hele var avtalt spill, for å teste adferden til en person i heisen. Alle de andre i heisen snudde seg i feil retning, motsatt av der døren som ville åpne seg var. Test personen var selvsagt klar over hvilken vei han ville måtte gå når heisen stoppet. Men siden alle andre hadde snudd seg, gjorde han også det.

Så når samfunnet blir kaldere, skaper det en større kontrast som er vanskeligere å overvinne for oss som skal både leve i verden, men samtidig stå for andre idealer. Barrierene blir store. Og svært ofte er det nok dessverre samfunnet som påvirker de kristne og ikke omvendt.

Bevisstgjøring er da viktig. For Den Hellige Ånd er sterkere enn samfunnets påvirkning. Bare vi slipper Ham tilstrekkelig til.

At det er noe galt med Jesu legeme i Norge, kan vi vel alle være enige om. Menigheter rundt om sliter med et lavt engasjementnivå. Folk smiler og er hyggelige, men det dype brorskapet er sjelden vare. Mange har nok med seg og sitt.

Tabloid karismatikk

Det karismatiske har den faren at det kan gå over i det tabloide. Det kan fort bli sensasjonspreget og en jakt etter selvrealisering i nådegavene og det neste åndelige “fikset”.

Dagens menigheter feiler ofte i å reise opp virkelige disipler, som med overgivelse tar opp sitt kors og følger Jesus, hver dag.

Løfter om prøvelser

Man kan kanskje si at for lite av dybden og alvoret i troen kommer fram. På en side har Gud lovet oss velsignelser. Men det som ikke alltid kommer fram i karismatiske møter er at veien til disse velsignelsene ofte er brolagt med prøvelser.

Jesus lover oss nemlig ikke bare et liv i seier og sus og dus. Han sier at de troende vil bli forfulgt og prøvet. Dette bekreftes også av livene til stort sett alle Gudsmenn opp igjennom historien. Dette inkludert vår egen Hans Nielsen Hauge, som brukte mange av sine år i depresjon og fengsel.

Ikke alene

Så Geir Lie berører noen viktige momenter. Men bildet er sammensatt. Langt i fra alt som forkynnes er happy quick fix og egotrip. Og de karismatiske miljøene er ikke alene om å være disfunksjonelle, etter Bibelens standard. Og jeg vet ikke om alternativene er så mye bedre.

Som en karismatiker, tror jeg veldig mye løser seg over tid, når et stakkars menneske ikke bare stiller seg åpen for Den Hellige Ånd, men begynner å etterjage Ham.

Du kan si det sånn at hvis jeg var tabloid før, så har jeg siden fått smake den prøvde tro i rikt monn. Jeg tror ikke jeg er den eneste karismatikeren med den opplevelsen. Jeg er optimist og tror ting er i positiv bevegelse.

Les artikkelen om Geir Lie her. Her er også et motsvar fra en pastor og et annet her.